I fjor vår inviterte Morgenbladet 100 norske musikere til å sende inn lister over sine ti norske favorittplater. Til tross for at den vanligvis krediteres pianisten Keith Jarrett, kom hans Belonging fra 1974 med på listen og endte faktisk på 9. plass. De norske musikerne Jan Garbarek og Jon Christensen spiller på platen, og reglene var heldigvis ikke mer stivbente enn at slike samarbeidprosjekter kunne komme i betraktning. Platen har i praksis også blitt regnet som en Garbarek-plate og blir nok av mange sett på som «norsk». Den har dessuten en annen særskilt kobling til Norge gjennom produsenten Manfred Eicher og hans samarbeid med lydteknikeren Jan Erik Kongshaug. ECMs signaturlyd, et rent lydbilde med utstrakt bruk av klang som gir inntrykk av store, åpne landskap, ble i stor grad til gjennom dette samarbeidet.
En som vanket i det norske jazzmiljøet tidlig på 70-tallet, var pianisten og forfatteren Ketil Bjørnstad. Han hadde akkurat flyttet til Oslo og var i ferd med å ta steget fra klassisk til jazz og improvisasjonsmusikk. Keith Jarrett var selve katalysatoren i denne prosessen og den som nesten bokstavelig talt åpnet ørene på den unge pianisten. Da Falck forlag skulle finne forfatter til å skrive om Belonging, kunne de neppe finne noen bedre kandidat enn Bjørnstad. Han vanket i Oslos musikermiljø da platen kom ut, han hørte på Jarrett og han spiller det samme instrumentet.
Nettopp denne nære koblingen bruker Bjørnstad når han tar for seg Belonging. I stedet for å skrive om de ulike låtene på platen og produksjonen direkte, skildrer han miljøet, tidsånden og «stemningen» rundt den. Han bruker sin egen historie og inntreden i musikkmiljøet og ikke minst kretsen rund Club 7, til å vise hvordan Belonging ble til i en kontekst, vokste frem av bestemte holdninger og idéer om musikk og improvisasjon. For selv om Keith Jarrett var original og en banebryter, representerte han også en måte å tenke og forholde seg til jazz og improvisasjon på som nådde et slags høydepunkt på denne tiden.
Det handlet om å frigjøre seg fra strikte akkordskjemaer og skalaer. Det handlet om å la seg inspirere av ulike sjangre, også utenfor jazzen. Dette var en utvikling som hadde begynt med modaljazzen sent på 50-tallet, og deretter fortsatte med frijazz og jazzrock. Med Jarrett tar dette en ny vending, hvor en ubundet melodiføring og stilblanding koblet med den klassiske utøverens suverene instrumentbeherskelse åpner opp et helt «nytt rom». Alt var plutselig mulig, skriver Bjørnstad. Jarrett kunne gi de enkleste melodier en fri og virtuos behandling, men likevel beholde følelsen for melodi og rytmisk driv. Med Garbarek kommer det også inn en musikalsk stemning eller klangfarge som siden har blitt kalt «nordisk». Dette er faktisk mer fremtredende på platene kvartetten gjorde etter Belonging, som My Song og Personal Mountains, men den har nok likevel for mange blitt stående som et tidlig eksempel på «The Nordic sound». (Her skal vi selvsagt heller ikke glemme en annen viktig bidragsyter på ECM, Terje Rypdal, men det er en annen historie).
Bjørnstads skildring av Oslos jazzmiljø er også en slags «dannelsesfortelling» av typen ung frustrert mann bryter opp for å finne seg selv. De første årene etter at man flytter hjemmefra og forsøker å finne en retning på livet sitt, som er tema for så mange romaner, er også en rød tråd eller snarere en «metafortelling» i Bjørnstads bok. Belonging er historien om Ketil Bjørnstads vei inn i improvisasjonsmusikken og et kunstnerliv og hvordan Keith Jarrett ble enzymet som satte denne prosessen i gang. Dette er ikke ment som kritikk. Tvert i mot mener jeg det er det som gjør boken levende og interessant. Bjørnstad bruker seg selv fordi det er relevant, og det fungerer litterært.
Belonging er på knappe 92 sider og kunne lett vært utvidet til full «romanlengde». Det er en slik bok man sluker på et par kvelder og på siste side tenker, nei, er den slutt allerede. Det er absolutt ingen forutsetning å kjenne platen Belonging, men man får en ekstra dimensjon om man kjenner litt til ECM-artistene. Boken står på egne ben som fortelling, tidsbilde og innblikk i interessante kunstnerskap. Anbefales.
Bjørn Holtas blogg 