Uinspirert Holdsworth bød på bassgrøt

Det er ikke ofte jeg går fra en konsert, men i kveld skjedde det, under konserten med den britiske gitarlegenden Allan Holdsworth på Nasjonal Jazzscene i Oslo. 40 minutter med bassgrøt, en uinspirert bandleder  og en trommeslager som hørtes ut som han kjørte NAMM-demoen sin, var mer enn nok.

Leverte ikke varene: f.v. Anthony Crawford (bass), Allan Holdsworth (gitar) og Virgil Donati (trommer).

Leverte ikke varene: f.v. Anthony Crawford (bass), Allan Holdsworth (gitar) og Virgil Donati (trommer).

La meg begynne med lyden. Nasjonal Jazzscene er et brukbart lokale til musikk som ikke krever høyt volum. Akustisk jazz, strålende. Band med elbass, elgitar, keyboard og fullt oppmikkede trommer  derimot, sliter lett med noen lumske ressonanser i bass- og mellomtoneområdet.  Jeg har ikke hørt noen få helt kontroll på dette problemet ved Nasjonal Jazzscene,  generelt er mitt inntrykk at det hjelper å skru ned volumet. I tillegg må det jobbes med å få has på de mest problematiske frekvensene. Her har Nasjonal Jaszzscene en utfordring å ta tak i, om de fortsatt vil presentere denne type musikk ved scenen.

Man kunne kanskje tilgi bandet for å levere en dårlig jobb, ved å vise til at lyden gjorde det vanskelig for dem. Det vil ikke jeg. Bandet gjorde knapt noe synlig eller hørbart forsøk på å spille sammen. Låtene satt forsåvidt, men her var det lite kommunikasjon. Et usedvanlig fritt midtparti på «Devil take the hindmost» med bare gitar og Virgil Donatis teknisk imponerende trommespill, var det eneste som kunne minne om samspill. Ja, det virket for det meste som trommis og bassist forsøkte å overkjøre Holdsworth. Bandlederen hadde tidvis vansker med å trenge igjennom og finne rom. Verst var bassist Anthony Crawford. Spiller man bass på dette nivået og ikke minst 6-strengs bass, bør man ha lært seg å dempe strengene. Det hadde denne fyren åpenbart ikke jobbet særlig med. Crawfords basspill ga begrepet «samklang» en helt ny mening.

Jeg vil dvele litt ved denne Crawford, for han var virkelig ille. At Holdsworth lot ham slippe til med den ene soloen etter den andre er ubegripelig. Som nevnt klang de fleste strengene med hele tiden. Men i tillegg brukte han et såkalt envelope-filter, en effektpedal som gir waw wah-lyd på hver tone. Artig funkeffekt som dukket opp på 70-tallet. Den tilslører tonen og gjør det mulig å «gjemme» seg. Og han hadde åpenbart behov for det, Crawford, for jeg kunne ikke høre en eneste meningsfull frase, ja noe som var i nærheten av noe som  helst, tonalt som fritonalt. Hadde det ennå være ren støymusikk han drev med, men det var det heller ikke. Det var bare tull.

Da jeg gikk rundt kl. 21, var det fullt hus, men ikke stormende jubel. Tror nok mange følte seg lurt dersom resten av konserten forløp som de ulidelige 40 minuttene jeg overværte.

2 thoughts on “Uinspirert Holdsworth bød på bassgrøt

  1. Sterke ord, Bjørn. Og interessant. Og en trøst, for en som trodde han gikk glipp av en stor begivenhet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s